Fire land gjenstår i rekken av presentasjonen av årets bidrag, og i dag tar vi turen til Italia og Emma Marrone.
Det betyr nesten som regel kvalitet fra «støvellandet», og tradisjonen tro etter comebacket i 2011: Her har vi med en Sanremo-artist å gjøre. Riktignok ikke en av årets deltakere, men vinneren av hele den tradisjonsrike festivalen i 2012.
Det er tradisjonen tro at Italia velger intert fra et Sanremo-kjent navn, selv om de bare unntaksvis bruker en låt fra konkurransen – som riktignok har vært tilfelle de tre siste årene.
Emma Marrone, som egentlig heter Emmanuela, er 29 år gammel fra Firenze og slo gjennom med et brak i Italia med låten Calore i 2010. Hun hatt fire listetoppere på låtsiden, og hennes tre album har solgt til flere ganger platinum.
Låtene Arriverà fra 2010 og Non è l’inferno (2012) ble begge rene landeplagene:
Det er med andre ord ett av landets desiderte toppnavn Italia sender til København.
Låten La mia città er beskrevet som en hybrid av dagens pop og 80-tallsrock, og det er ingen tvil om at det er trøkk i årets italienske bidrag. Låten er i tillegg skrevet ene og alene av Emma Marrone selv.
«Bråket» kommer også frem i tekslinjene, der tittelen oversettes til «Min by/hjemby». Her er det skildringer av et virkelig elsk-hat forhold til bylivet, med hentydninger til at byen også er «deg». I engelsk oversettelse, vil teksten se noe slik ut:
I hate going hastily, the sounds, the fog, the time hanged, of this city
I hate heeled shoes, that I absently get stuck in the intrusive manholes of this city
I hate myself in the mirror, not for the flaw, but for stupidity
I love being outside knowing to get back always in this city
And tell me, if there is any sense to this time, to my useless wander
And tell me, if there is really a destination, or I’ll have to run for the happiness
And I run, run forward and I come
back, I escape, I want to take the train, tightening hard your breath
and I think of me, that I can’t stop* I push hard and I’m not afraid of
you, I want all, I want you..
I want you, I want you, I want you
I love the traffic in the centre, parking absently, your smile, my instability
I love doing the offended, without any reason, make it up the evening, you turn off the city
And I love myself for this self-love without rationality
I love teasing you knowing to get back always in this city
And tell me, if there is any sense to this time, to my useless wander
And tell me, if there is really a destination, or I’ll have to run for the happiness
And I run, run forward and I come
back, I escape, I want to take the train, tightening hard your breath
and I think of me, that I can’t stop* I push hard and I’m not afraid of
you, I want all, I want you..
I want you, I want you, I want you
And tell if you want it
And tell that you aren’t
Just a confused reflection that I see in the bottom of me
And I run, run forward and I come
back, I escape, I want to take the train, tightening hard your breath
and I think of me, that I can’t stop* I push hard and I’m not afraid of
you, I want all, I want you..
I want you, I want you, I want you
I want you, I want you, I want you, I want you…
Italia har kun to seiere i Eurovision, men landet blir allikevel regnet som ett av de virkelige store ESC-landene. De hadde en lang pause fra 1994 til 2011, og gjensynsgleden med RAI og italienske strofer var i Düsseldorf meget velkommen blant både fans og presse.
Disse tre årene har landet plassert seg trygt inne blant topp 10, der 2011s Raphael Gualazzis andreplass ble landets beste siden Toto Cutugno vant i 1990.
I København vet vi ennå ikke hvor Emma Marona skal starte: Dette avgjøres dels på pressekonferansen onsdag – dels av DR selv fredag formiddag foran generalprøvene til finalen.
Italia er som ett av de fem store landene forhåndskvalifisert til finalen:
