Finalefeltet i årets Melodifestival er klart. Ti bidrag har kvalifisert seg til det siste, store slaget som skal avgjøre hvem som får representere Sverige i Eurovision Song Contest 2011. Men hvilke kvaliteter har de ulike finalebidragene? Hva er deres sterke og svake sider? Hvor gode er de egentlig? Her kommer en anmeldelse av de ti låtene som slåss om seieren på lørdag.

1. Danny – In The Club

Danny har kanskje det mest moderne bidraget i finalen, og han har sydd sammen et flott shownummer med futt og fart i. Rytmene er fengende, sceneopptredenen er ekstremt velkoreografert, og Danny synger meget godt innimellom all dansingen. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at låten blir i overkant repetitiv i lengden, spesielt tekstmessig – særlig når refrenget kun består av raden «In the club» sunget om og om igjen. Dannys største problem er imidlertid at det kommer et liknende nummer senere i finalen som overskygger hans eget på de aller fleste områdene. Da spørs det om dette holder til seier for lysluggen…

2. Sara Varga – Spring för livet

Nydelige Sara fremfører en Lisa Ekdahl-aktig vise med en ettertenksom tekst om kvinnemishandling. Det er ikke tvil om at det er kvalitet over dette, og det er vanskelig å ikke la seg berøre av Sara og hennes skjøre stemme, men her er det fristende å ta i bruk Charlotte Perrellis etter hvert så velkjente uttrykk: «Fel forum». Melodisk sett er låten for ensformig til å gjøre særlig inntrykk, og bidragets sterkeste kort – teksten – vil ikke ha samme kraft i en europeisk finale der svært få forstår hva Sara synger om. Og om skal teksten omgjøres til engelsk, er det stor fare for at den mister mye av budskapet sitt på veien. Så all sin inderlighet til tross, holder nok ikke dette mål i en internasjonal sammenheng.

3. The Moniker – Oh My God!

Finalens gladeste (og galeste?) innslag, der The Moniker, alias Daniel Karlsson, spretter rundt på scenen og synger i vilden sky om hvor gal av forelskelse han er. Dette er et skikkelig gla’bidrag som får foten til å gå og gjør det nesten umulig å ikke trekke på smilebåndet underveis. Men på tross av alle ablegøyene ligger det også en god melodi i bunnen – tydelig inspirert av The Beatles, spesielt Ob-la-di ob-la-da – men like fullt frisk og fengende i sin nåværende tapning. Daniel synger dessuten godt og fremstår herlig sjarmerende på scenen, så alt i alt kan dette bli en liten outsider i finalen.

4. Brolle – 7 Days And 7 Nights

Tydelig sekstitallspreg også over dette bidraget, men her er det i stedet Elvis Presley som har vært inspirasjonskilden. Groovy rock’n roll-låt med storbandsinnslag, og hos Brolle finner vi sannsynligvis finalens beste mannlige stemme. Dette swinger skikkelig, men mot slutten lesses det på med litt for mange effekter, og melodien glipper liksom ut av fokus. Det spørs også hvor stor appell en låt av et så «amerikansk» kaliber vil ha hos internasjonale juryer og stemmegivere i ulike land rundt omkring i Europa. Men et spennende innslag i den svenske finalen er det uansett.

5. Linda Bengtzing – E’ det fel på mig

Linda Bengtzing stiller med en typisk Linda Bengtzing-låt: En herlig, fartsfylt turbo-schlager med full fres fra første tone. Dette er nok finalens mest typisk «svenske» bidrag, både når det gjelder tekst og lydbilde, og den vil sannsynligvis støte på mange av de samme problemene som Sara Varga rent tekstmessig dersom den skal ut i den store verden. Men bidragets mangler veies langt på vei opp av en superfengende melodi og ikke minst av Linda selv, som fremstår som et fyrverkeri på scenen og virkelig byr på seg selv i hvert eneste av låtens 180 sekunder. Det bør holde i massevis til en god plassering på lørdag.

6. Nicke Borg – Leaving Home

Tempoet skrus ned i denne stillestående rockeballaden som ruller av gårde uten å engasjere nevneverdig. I og for seg et hyggelig bidrag, men Nickes nasale stemme sliter veldig på trommehinnene, og rent estetisk sett blir hans noe uflidde utseende med flere tatoveringer enn et gjennomsnittlig Hells Angels-medlem forstyrrende for helhetsinntrykket. Låtens høydepunkt kommer i mellomspillet, der Nicke står mellom to hologrammer som viser ham selv spille gitar. Men den korte snutten er langt fra nok til å redde stumpene i dette bidraget, dessverre.

7. Swingfly – Me And My Drum

Det var utvilsomt en overraskelse da denne gikk videre fra første delfinale som en av de få rappelåtene som noensinne har tatt seg til finale i Melodifestivalen. Tempoet er høyt, rytmene er medrivende og scenesjarmen er absolutt tilstede her. Refrenget i låten, der Swingfly får drahjelp av den tidligere Idol-deltakeren Christoffer Hiding, er også helt på høyde med de beste i år, men rappeversene blir dessverre for ensformige og trekker ned helhetsinntrykket. Et morsomt innslag i finalen, men det spørs om overraskelseseffekten fra Luleå-showet blir like stor i Globen.

8. Sanna Nielsen – I’m In Love

Frøken Nielsen har etter hvert blitt en gjenganger i Melodifestivalen, og hun tar seg alltid til finale – men har ennå til gode å vinne. Sanna har kanskje stilt med bedre sanger i et par av sine tidligere MF-opptredener, men det spørs om hun selv noensinne har vært bedre som artist. Når hun etter mellomspillet stiger ut av den lysende «eggekoppen» sin og legger inn sjettegiret idet hun trår frem på scenen slår det formelig gnister rundt henne, og hun løfter denne ganske tradisjonelle europop-låten til nye høyder. Spørsmålet er bare om sluttspurten ikke kommer litt for sent til at den kan bringe henne helt til topps – denne gangen heller.

9. The Playtones – The King

Vi vender tilbake til nostalgiens verden i finalens nest siste nummer, og her går vi enda lenger tilbake i tid enn i Brolles nummer. The Playtones mikser femtitalls rockabilly med svensk dansband og greier å få det hele til å høres litt ut som Jace Everett og intro-musikken til «True Blood». Sammenliknet med våre egne Lucky Bullets blir dette allikevel anelsen tamt, spesielt i versene, men refrenget fenger bra og får go’foten til å gå. The Playtones var de mestselgende plateartistene i Sverige i fjor, og kan få mange publikumsstemmer – så gjenstår det å se hvordan juryene tar imot bandet.

10. Eric Saade – Popular

Man sparer det beste til sist i Globen idet Eric Saade inntar scenen med en kraftpakke av en låt som formelig blåser motstanderne til side. Han og låtskriver Fredrik Kempe har klart å ta potensialet i fjorårets Manboy et skritt videre, og gitt årets bidrag et tøffere, mer utfordrende og voksent uttrykk. Popular sitter som et «slag i magen» for å sitere en kjent svensk schlager, og sceneopptredenen matcher trykket og intensiteten i låten perfekt. Så kan man mene hva man vil om glassknusingen – og Eric sang vitterlig bedre under sin andre opptreden i Linköping da han ikke brukte denne effekten – men skulle han få reise til Düsseldorf, finner de sikkert en løsning på det også. Klar favoritt i Globen er han uansett…

Du kan stemme på din favorittlåt i finalen ved å klikke her.

Vær også med og si din mening om Melodifestivalen og årets låter, enten nedenfor eller på escNorges forum.