Det er utrolig mange artister som har deltatt i ESC gjennom tidene. Enkelte av disse hører vi aldri noe mere til etter konkurransen, og det kan ofte være like greit. Andre har et eller annet man ikke greier å gi slipp på så lett; i alle fall er det slik for meg.
Det kan være ulike grunner til at en artist fanger min interesse, alt fra en kul opptreden til en sang som passer midt i musikksmaken min, men svært ofte spiller stemmen en avgjørende rolle. Enkelte stemmer treffer meg midt i hjertet, og her skal jeg ta for meg noen av de artistene som for meg har fått «et liv etter ESC». Flere av disse har etter hvert sneket seg inn blant mine absolutte favorittartister, og det er dem jeg vil presentere her.
The Ark representerte Sverige i Eurovision Song Contest i Helsinki i 2007, med bidraget «The Worrying Kind». På forhånd var The Ark blant de store odds-favorittene, men de endte til slutt på en skuffende 18.plass, med kun 51 poeng.
The Ark ble dannet i 1991, og består av Ola Salo (vokal og gitar), Mikael Jepson (gitar), Lars «Leari» Ljungberg (bass), Martin Axén (gitar), Sylvester Shlegel (trommer) og Jens Andersson (keyboard). Ola, Mikael og «Leari» har vært med helt siden starten, mens de andre tre har kommet til underveis. I 1991, da de startet The Ark, var guttene kun 13 og 14 år gamle, så det skulle gå mange år før det første albumet kom. De ga ut EP’en «The Ark» i 1996, mens deres først album kom i 2000. Dette albumet, We Are The Ark» ble det virkelige gjennombruddet, spesielt ble singelen «It Takes a Fool to Remain Sane» en stor hit i Sverige.
Teksten til «It Takes A Fool To Remain Sane» anses som en av de bedre som noensinne er skrevet om det å bli voksen, finne sin egen vei og komme fram til hvordan man skal bli «seg selv». Les teksten selv, og se hva du synes.
Medlemmene i The Ark skriver stort sett musikken sin i fellesskap, og ofte er tekstene deres kontroversielle, faktisk til dels svært kontroversielle. Et eksempel på dette er den herlige «Father of a Son» fra 2002, hentet fra det andre studioalbumet deres, «In Lust We Trust». «Father of a Son» handler om homofiles rett til å adoptere barn. Denne sangen har fått homofile over hele verden til å trykke The Ark til sitt bryst.
En stor del av æren for The Ark sin store suksess må nok tilskrives frontmann og vokalist Ola Salo. Han har en scenepersonlighet som overgår de fleste andre, og hans intense og MEGET aktive tilstedeværelse på scenen gjør at selv nøytrale publikummere kjenner seg litt «frelst» etter å ha hørt bandet live. Mange kan nok synes at Ola kan bli «litt for mye av det gode», for han holder virkelig ikke noe tilbake.
Musikken til The Ark karakteriseres dels som glam rock og dels som pop rock. Man kan høre tydelig inflytelse fra de store glam rock-bandene som herjet hitlistene på 70-tallet, og den samme inflytelsen kan også anes i sceneshowene og kostymene deres. The Ark setter opp en hel forestillingnår de spiller konsert, noe som klart er med på å gjøre opplevelsen større for publikum.
I løpet av en konsert kan bandet ha opptil fire-fem kostymeskift, og ingen av kostymene deres kan karakteriseres som direkte diskrete; masse skarpe, klare farge, glitter, paljetter, fjær, vinger…det finnes omtrent ikke grenser for hva The Ark kan finne på for å overraska, glede og av og til sjokkere fansen.
I tillegg har han en fantastisk kommunikasjon med publikum, der han innimellom kan komme med rene utlegninger rundt ulike temaer. Som i denne sekvensen fra bandets konsert på Rockefeller i Oslo, 31.mars, der han filosoferer rundt ordene rar, rar og rare…
Det er ikke lagt ut noen andre opptak fra konserten på Rockefeller 31.mars, men her kan dere høre et opptak av «The Apocalypse is Over» (riktignok med relativt dårlig lyd) fra Norrköping 26.mars.
Nå skal The Ark oppløses etter 20 år sammen, og etter 11 år i publikums og medias søkelys. De er nå ute på sin siste turne, og med mindre de bookes til en eller annen festival her i løpet av sommeren så har de nå spilt sin siste konsert på norsk jord.
Kilder; thearkworld.com, wikipedia.org, myspace.com, youtube.com
