Det hersker stor enighet blant de jeg har snakket med i Esprit Arena, i alle fall når det gjelder heterofile damer og homofile herrer; Vi er «forelsket». Og vi er alle sammen «forelsket» i Loucas. Han er i utgangspunktet en utrolig vakker ung mann, og når han i tillegg er sjarmerende og trivelig, ja da er man ganske sjanseløs.

På toppen av det hele er han interessert i andre og deres meninger, og han får menneskene han snakker med til å føle seg viktige, som om det ikke fantes noe i verden han heller ville gjøre enn å snakke med akkurat deg akkurat der og akkurat da. Han er rett og slett en fantastisk fyr!!

Loucas hadde med seg gitaren, og sang og spilte både esc-sanger og tradisjonell gresk musikk.

Dette fikk jeg erfare selv da jeg fikk muligheten til sette meg ned med ham og ta en liten prat over en chocolate mint latte (de har de utroligste kaffedrikker i caféen her…). Jeg rakk ikke mer enn på presentere meg før han lurte på hva jeg synes om nivået i år, og hvilke bidrag som er mine favoritter… Dette utviklet seg til å bli et av de morsomste intervjuene jeg noen gang har gjennomført, med masse latter og ev god del tull og tøys, og en israelsk journalist kom bort til meg etter at vi var ferdig og ga følgende melding; «Well I must say, you two really clicked». 

Praten startet altså med en runde rundt hvilke sanger vi liker best i år, og i likhet med Amaury trakk Loucas fram Italia som den kvalitetsmessig beste låten i år. Han sa at han ikke vil bruke begrepet «for god for Eurovision», men hvis uttrykket skulle brukes i år måtte det være om Italias bidrag. Han mener at «Madness of Love» uten tvil er det bidraget som har høyest musikalsk kvalitet i årets konkurrase. Ellers trekker han fram Frankrike («What a voice!»), Storbritannia («A very good, modern pop song»),  Sveits («Their entry is just so cool, and the girl is a great performer») og ikke minst Tyrkia («I love the Turkish rock entries, and the guys in Yüksek Sadakat have become my good friends»). 

Han viser også at han faktisk er genuint interessert i ESC, for da jeg sier at jeg foretrekker fjorårets tyrkiske rock, så vet han med en gang hvilket bidrag jeg snakker om, og er enig i at det også var et bra bidrag. Og han er en av ganske få mennesker jeg har snakket med som synes «roboten med gnistene» var kul. 

Han er også veldig klar på at det er musikken som skal stå i sentrum, også i en slik type konkurranse. Showet rundt, med dansere og kostymer og alt det andre, skal kun være med for å utfylle musikken. 

Når det gjelder egne sjanser vil han først ikke si så mye, og serverer den innøvde «vi skal gjøre vårt beste og så får seerne hva de synes han fortjener». Men når jeg presser ham litt innrømmer han at han helt klart føler presset om å ta sag til finale. Hellas har, som han sier, en tradisjon for å ta seg til finale, og ofte får de gode plasseringer i finalen også, og han vil nok føle at han har sviktet landet sitt litt hvis det blir stopp i semifinalen. 

Og det sier litt om sjarmen hans når han avslutter intervjuet med å gi meg en klem og si; «I’m looking forward to seeing you at our party tonight». Som sagt; fullstendig sjanseløs…

(Og bare for å følge opp; da jeg kom inn på den greske festen i ellevetiden kom han bort, ga meg en ny klem og sa; «Oh, I’m so glad you could make it here! Can I get you something to drink?» Og hentet et glass vin til meg fra baren.)