Det har etter hvert blitt en tradisjon at escNorge publiserer synsinger og meninger fra skribenter og navn også utenfor vår egen skrivekrok. Det gjør vi også i år, og første navn ut er et navn de fleste av oss har et forhold til: Jostein Pedersen.
Jostein etablerte seg som selve stemmen for Eurovsion i et godt tiår, da han kommenterte de internasjonale sendingene i en årrekke. Etter dette har han slett ikke forlatt MGP-arenaen, og er stadig å se foran og bak desk og mikrofon i artikler og MGP-evens.
Her er Josteins gjennomgang for året:
Sangene er anmeldt i startrekkefølge som under lørdagens finale og med de offisielle lydklippene som grunnlag. Hvordan dette blir på direktesending i Oslo Spektrum, vet jo ingen før vi ser det. Tvi, tvi til alle deltagere og takk for at dere lager et heidundrende show som vi elsker å hate.
Melodi 1: The Hungry Hearts feat. Lisa Dillan -«Laika»
Sterk åpning med det som må bli årets vinner. Dette er både tradisjonell og nyskapende europeisk flat-disco som herjer Europas klubbscener. Her står popreferansene i kø som er brukt med kløkt og humor. Litt Kraftwerk, Abbas «Aha»’er fra «Voulez vous» og « Knowing Me, Knowing You», doser av Amanda Lear, kabaret og minimalistisk DAF (Deutsch Amerikanische Freundschaft) gavmildt nedrysset av italo- og München-disco. Slik er popmusikkens vesen; resultat av hva man har hørt og sett. At dette er et lesbisk kunstnerkollektiv, setter teksten og den dramaturgiske oppbygningen i nytt perspektiv. Vinner!
Melodi 2: Stage Dolls – «Into The Fire»
Torstein Flakne og Stage Dolls må bare finne seg i å bli vurdert etter tidligere bragder. Derfor er dette skrivebordsfyll som aldri i verden ville ha sett dagens lys fra storhetstiden med «Love Don’t Bother Me» og «Soldier’s Gun». Forglemmelig, dessverre, fra en av landets flotteste popskrivere.
Melodi 3: Stine Hole Ulla – «Traces»
Livet er urettferdig. Balladesangerinner nå til dags må finne seg i å bli sammenlignet med Adele som ikke bare er verdens største popstjerne, men som også i løpet av tre minutter har mesterklasse i hvordan dette skal gjøres. Hole Ulla har god stemme, treffer topptonene uanstrengt og er teknisk sikker. Men her er det ikke noe innhold, den teknisk perfekte stemmen skildrer ikke tekstens dybde og dermed når det ikke frem til lytterens hjerter.
Melodi 4: Makeda – «Stand Up»
Skrevet av en svensk suksess-trio er dette Meghan Trainor-flørting av enkleste slag. Her er ingen innlevelse, glimt i øyet eller kraft i stemmen. Det minner oss om hvor god Mira Craigs «Mine All Mine» i duett med Maria Haukaas Storeng egentlig var. Det svingte. Det gjør ikke denne.
Melodi 5: Pegasus – «Anyway»
Dette er virkelig 20 år for sent – og vel så det. Pegasus er svært stødige som danseband på norsk og har virkelig levert noen perler i årenes løp, men dette blir feil. Sangen er oppkonstruert uten mål og mening der den i gammeldagse boyband-vendinger formidler uutholdelige selvfølgeligheter om kjærlighetens irrganger. Dette er 2016, gutter, venn dere til det.
Melodi 6: Freddy Kalas – «Feel Da Rush»
Endelig en hit og på radioen uten stopp! Freddy Kalas (Fredrik Auke) tar med seg oppskriften fra landeplager som «Pinne for landet» og «Hey Ho» til GP-formatet med sydlandske rytmer og uttale. Uansett hvor fengende dette er for oss nordboere, faller dette i fisk for europeere. Grunnen er den komiske uttalen, den alt for snill rytmeseksjon som ikke treffer i mellomgulvet og danseføttene og gammeldagse mellomspill som er mer tidtrøyte enn moro for oss dansere/lyttere. Men det skulle ikke forbause om han vinner – hvis tilhengerne er hjemme en lørdagskveld.
Melodi 7: Laila Samuels – «Afterglow»
Så mye jeg enn respekterer Laila Samuels(en) som låtskriver, skurrer dette. Vi er i balladeland der verset ikke henger sammen med «broen» – som bringer deg til refrenget – og refrenget er ikke i harmoni med hva hun faktisk synger om; at hun helst vil være et eller annet sted sammen med «you». Hva dette har med «Afterglow» å gjøre, er fremdeles et mysterium. Skuffende, men med bosted i Berlin, er det ingen skam å høre på Schlagerparade og hva som virkelig lager en slager.
Melodi 8: Elouiz – «History»
Nok et «produkt» fra en svensk trio og stakkars Elouiz prøver fortvilet å formidle at hennes kjærlighetshistorie er historisk. Hverken kjærligheten eller historien er historisk, og dette er og forblir samlebåndsballade.
Melodi 9: Suite 16 – «Anna Lee»
Dette er artig norsk One Direction med maksalder 19 år. Låtskrivingen er solid og håndverksmessig der jeg går ut ifra at veteranen David Eriksen har hatt mer en én finger med i spillet. Fengende og medrivende. Spørsmålet er hvordan de er under de tre magiske minuttene på direkte-tv. Tvi, tvi, dette trenger Norge!
Melodi 10: Agnete – «Icebreaker»
Nei! Det begynner lovende med en slags Loreen- opptakt før det går over i Taylor Swift-vers og bomsideisi er det temposkift med refrenget som mildt sagt kan være hva som helst fra amerikansk FM-radio de siste 50 årene. Virkelig redselsfullt og kalkulerende.
Det er faktisk ikke slik god popmusikk skal være. Huff og huff!
Tilrettelagt av Eivind Charlie M. Sætre
