Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Noen låter vinner sin nasjonale finale på en gedigen bølge av medvind og involvering fra fansen i salen som er til stede og sender sitt nasjonale bidrag ut i den store ESC-verdenen.

Slik vil jeg anta at de to i den spanske duoen Nebulossa må ha følt det når de vant hjemme i den spanske finalen der man fikk se og høre en sjelden stor allsang-faktor og med en slik støtte i ryggen skulle man kanskje tro at dette da måtte fenge resten av de som er med i ESC.

Vel, så feil kan man altså ta, med unntak av et par rause juryer fra Italia og San Marino var poengfangsten heller laber og våre spanske venner fikk ta til takke med en 22.plass og det var faktisk den trettende gangen de kom en plass på resultatlisten hvor de blir nummer 20 eller dårligere dette årtusenet, med andre ord over halvparten av gangene siden år 2000 har de vært i det resultatmessige bunnsjiktet.

At det var de to landene på den italienske støvelen som gav dem poeng var kanskje ikke så rart all den tid det vi ble servert var det man i sin tid kalte italo-disco, en stil som mange i alle aldre nok har danset til.

Det svinger til tusen av låten, men når vokalisten åpner munnen åpenbarer det seg en vokalist som nok har skulket de fleste sangtimene i sitt liv og la oss si, hun har hatt tid til å ha noen og det faktum at hun har drøssevis i publikum som er ekstra korister hjelper muligens en lite smule, men ikke plagsomt mye.

At showet i seg selv er veldig innrettet for å behage det skeive miljøet synes muligens noen er kjempekjekt, for andre blir det vel litt for mye av det gode og med den labre vokale innsatsen i tillegg fant nok de fleste noe annet fra party-sjangeren å like.

Nei du, våre spanske venner må nok lete frem oppskriften fra 2022 og finne en artist som behersker alle elementer i en opptreden til fingerspissene og vel så det, da kan de kanskje begynner å nærme seg noe som ligner en låt som kan gjøre det bra resultatmessig.