Så var kvelden her!  Med glitter, dans, en porsjon tidligere MGP-artister med Per Sundnes i spissen og funky musikk og dansere åpnet ballet med et brak på Oslo Spektrums flotte scenen i går kveld.

Spørsmålet om hvem som skulle ta hjem seieren i den norske MGP finalen har vært stilt i flere uker nå.  I tre semifinaler har publikum stemt fram to finalister og sist helg i Sarpsborg ble de to siste valgt i en “Siste Sjansen” runde.

Storfavoritt har vært norsk-kenyanske Stella Mwangi, som var blitt spådd en brakseier a la Rybak  av bookmakerne med The Black Sheeps som runner up.

Anne Rimmen, vakker og kjølig elegant som alltid, ønsket salen og TV-publikum velkommen til årets finale. Hennes lekre paljettkjole blinket om kapp med scenedekorasjonen og var i en sortlilla nyanse. Hvem kan med hånden på hjertet si at ikke også norske TV-stjerner kan se ut som litt Hollywood på en lørdagskveld.

Etter litt snakk om prosedyrene rundt avstemmingen, fire artister går videre til en “Superfinale“ osv, var konkurransen i gang med Helene Bøksle som første artist ut. Hun sang klingene rent og vakkert sin “Vardlokk”, men på mange måter føler man at man har hørt dette før og at denne sjangeren ikke er like original lengre. Hun klarte derfor ikke å mobilisere nok interesse rundt sitt bidrag, men i stedet fattet alle reportere interesse for hennes byste og kjoleutringning. Man kan jo si at den slags omtale er bedre en ingen omtale i det hele tatt. Nei Helene, “Vardlokk” blir for tungt selv for selv oss nordmenn.

Så var det Sie Gubbas tur til å entre scenen, og hva skal man si? Seks trauste trøndere i sort med hockysveis skaper ikke den helt store entusiasmen hos meg og man kjenner at man mistet interessen allerede ved den første akkorden i “Alt du vil ha”. Når stylingen attpå til ser ut som man har grepet de nærmeste plaggene man finner etter en natt på byen, er man ute å kjøre etter min smak, men tydeligvis ikke hos nordmenn generelt. Spektrum kokte av entusiasme og nesten allsang, så dette var så avgjort populært. Det er kanskje dette som kalles “den norske folkesjela”, men noen slager i Italia blir den ikke.

Mange hadde store forventninger til Babel Fish. Gutta som entret scenen med melodi nummer tre var i motsetning til Sie Gubba ulastelig antrukket i penbukser og dressjakker. Med åpen skjorte i halsen og to dager gammelt skjegg så de mer ut som web-designere fra Oslo vest enn musikere. Deres egen “You can depend on me”, som de flere ganger stresset var skrevet til deres egne sønner, beviser at de både er ansvarlige fedre og gode musikere. Dette kan faktisk gå hjem i Europa også, eller kanskje ikke…….

Så kom turen til et underlig nummer. “The Lucky Bullets” entret scenen i svart/hvitt for riktig å understreke at dette var 50-tallet og før farge TVs tid. De kunne ha spart seg den introduksjonen for både klær og frisyrer sa alt vi burde vite om tid og sted og dårlig smak. Låta “Fire Below” er et mega stressende nummer i beste Hillbilly stil, hvor alle involverte beinflyr rundt på scenen og formelig skriker: Se på meg, Se på meg!!!  Men nok en gang, til manges overraskelse, går dette rett hjem på norske støler og stuer og jubelen i Spektrum er stor. Mulig dette også kunne være noe for den tidligere Brylcreem generasjonen i Europa, men hos dagens unge tror jeg ikke dette høster stemmer.

Medlemmene i “The Black Sheeps” er på tross av sin unge alder en gruppe med mye erfaring. De vant jo Melodi Grand Prix Junior i 2008 samt den nordiske utgaven av MGPJ samme år. At gruppa kan skrive musikk og synge rent vet vi derfor fra før. Dessverre bærer gruppa preg av å være et tenåringsband og tekstene blir derfor svært infantile. Men bevares for et refreng de hadde på sin “Dance Tonight”. Refrenget går rett i øret og man får absolutt lyst til å danse, noe som faktisk ikke er så dumt når det er nettopp det bandet oppfordrer en til. Infantilt eller ikke, her henger jo saker og ting sammen og jeg kan faktisk se for meg at denne låta har lengre levetid en akkurat gjennom kveldens finale..

Så var det Stellas tur, for ja vi har faktisk blitt på fornavn med Stella siden semifinalen i Skien. Spaltemeter har blitt skrevet om skjønnheten fra Kenya-Norge og hennes absolutt fengene og dansbare «Haba Haba». En ny dans er introdusert etter “Flash Mob” og i sommer skal vi altså danse afrikansk. Stella Mwangi setter i gang et forrykende show og selv om hun ikke har verdens største stemme blir hele Spektrum med og svaier med i allsang og dans. Og for et øyeblikk glemmer blåfrosne nordmenn at det er minus 18 grader ute og kjenner seg hensatt til en hvit sandstrand under Mombasas varme sol. Stella tar Norge med storm og får alle generasjoner med i dansen. Jeg tror hun klarer det i Düsseldorf også.

Neste duo ut er “Åste og Rikke. Begge har vært med i Idol men er ingen noviser innenfor musikkbransjen. De overrasket stort med å få flest stemmer i semifinalen på Ørlandet med sin funky låt «Not that easy (ah-åh ah-åh)”. Damene har stemmer så det rekker, men Rikkes Minnie Mus frisyre og underlige svak rosa tyllkjole matcher dårlig med Åstes telt lignende sorte kjole. Dessuten virker ikke Åste like pigg og musikalsk på høyden i kveld som hun gjorde på Ørlandet. Men så har hun vært syk og er selvfølgelig unnskyldt.  Men jeg kjenner allerede at dette ikke går den riktige veien og tror neppe de blir å se i “Superfinalen” eller i Düsseldorf.

Siste kvinne ut og nummer åtte er den velkjente Stavangerjenta Hanne Sørvåg. Med flere internasjonale bidrag i bagasjen er hun den med mest erfaring i denne sammenheng og sikkert også med fetest lommebok. Man kan se at den skjønne Hanne bruker både tid og penger på kroppspleie, skjønnhet og velvære. Hennes sirisrøde kjole overlater lite til fantasien og man tar seg i å se mer på kroppspleien enn å høre på sangen. Melodien “You’re Like a Melody” flyter stille og elegant i bakgrunnen men man legger nesten ikke merke til den og det lover ikke godt. Hvordan skal den da få stemmer i Düsseldorf?

De åtte finalemelodiene er så presentert for publikum i Spektrum, i TV-stuene og på web-cast. Det store spørsmålet er nå hvem som går til “Superfinalen”? Det blir litt pauseunderholdning a la Per Sundnes intervjuer artistene på impuls (artistene får spørsmål der svarene ikke er innøvet og det blir lett ståttring og stamming og ganske intetsigende svar fra artistenes side). Men det hastes videre og så blir de artistene som har gått videre til “Superfinale” presentert for publikum.

Og her er det mange som faller av lasset. At Stella Mwangi og The Black Sheeps går videre til finale er vel alle enige om, men at The Lucky Bullets og Sie Gubba slår følge fikk det i alle fall til å svimle for undertegnede. Jeg tror også at noen av den hardbarka MGP fansen måtte få syregass i minuttene etterpå. Men men, slik er det i MGP. De beste låtene har en tendens til å bli slått ut.

Nå blir alle låtene presentert på scenen en gang til og alle artistene ser ut til å gjøre sine nummer et hakk bedre enn første gangen. Enten er nervøsiteten borte eller så er de stive av skrekkblandet fryd.

Etter framførelsen er det klart for nok et pausenummer mens det norske folk tar stilling til hvem som skal vifte med det norske flagget fra scenen i Esprite Arena.  Noen bødler, eller er det munker?, kommer inn på scenen og synger et litt skummelt hymne, Plutselig viser det seg at den ene «munkebøddelen» er Didrik Solli-Tangen og han synger “My heart is Yours” En etter en faller kappene på koret og det viser seg at det ikke er munker eller bødler men engler kledd i hvitt i form av Oslo Fagottkor.

Faktisk er denne versjonen så bra at man igjen lurer på hvorfor Norges bidrag i fjor ikke kom høyere enn 20. plass. Vel det er “water under the bridge” nå og vi har ikke tid til å gruble på det. Vi må videre, vi vil vite med hvor mange poeng Stella Mwangi slår de andre “Superfinalistene” ned i støvlene.

Poengene fra vertsbyene blir delt ut av tidligere MGP vinnere, Anne Rimmen gir poengene fra salen i Oslo Spektrum og Nadia Hasnaoui gir poengene fra resten av landet.

The Black Sheeps og Stella Mwangi kniver om seieren under hele avstemmingen ( Sie Gubba og Lucky Bullets faller fort av lasset) og til slutt til vill jubel i salen og i de tusen norske hjem vinner Stella Mwangi. I et hav av gledetårer og takknemlighet for alle stemmene entrer hun scenen i glitter og konfetti. Vi i publikum skjønner at den godeste Herr Sundnes er i tidsnød for å avslutte showet for han bjeffer iltert til den vakre Stella at “Nå må du slutt og grin og syng i stedet”.

Og Stella synger om igjen og jo flere ganger du hører “Haba Haba” jo mer liker du den og den klistrer seg til hjernen som fluer til fluepapir. Dette kan gå riktig bra tenker man i det stille, kanskje den gjør det samme med det europeiske folk som den har gjort med oss nordmenn. Tint våre dypfryste hjerter og latt solen slippe inn?

Uansett hvordan det går i Düsseldorf vil “Haba Haba” være en av de mest utypiske norske bidragene til ESC noen sinne og være et bidrag vi kan være stolte av alle som en. Forhåpentligvis har Stella trent litt mer på versene innen den tid, slik at teksten kommer fram litt tydeligere. Eller kanskje de rett og slett legger sangen opp en toneart. Svaret får vi i Düsseldorf i mai.

escNorge og det norske folk ønsker deg lykke til Stella!!

Sluttpoengene i Superfinaalen i Melodi Gran Prix 2011:

1. Stella Mwangi 280.217 stemmer

2. The Balck Sheeps   155.059 stemmer

3. The Lucky Bullets    115.793 stemmer

4. Sie Gubba    94.884 stemmer

Kilde: NRK.no